s o r r y m u m

Vi skal alle dit – til midten. Til midten med alle mulighetene og alle krisene i overgangen. Hvordan ser vi på det som var, hvor er vi og hvor vil vi? Hva er en krise? Er en krise bare grusomt – noe vi skal tåle oss gjennom? I midten. Foto:K.Udland For noen er krisen i midtlivet det de ikke gjorde. De studiene de ikke tok. De ordene de ikke sa. De reisene de ikke hev seg på og de menneskene de ikke gikk veien med. Blindgatene som stoppet dem, motorveiene som var for brede og stiene som var for trange.  For noen er krisen i midtlivet sorgen over det som ikke ble og det som ble helt feil. En del av krisen blir en sorgprosess - med sine faser – og kanskje er det denne delen av midtlivet mange kjenner mest på? Kanskje er det derfor midtlivet har fått dårlig rykte og sprer frykt og panikk om seg. For noen er muligheten i midtlivet å akseptere valgene de tok og veiene de gikk. At de tok det riktige valget den gang og ikke hadde kunnskapen de har i dag for å gjøre et and...

"Kjerringa mot strømmen". Illustrasjon: Carl Larsson Det var en gang ei kjerring. Har man først sett på emnet "kjerringer" øker fokuset ytterligere. Man observerer, erfarer, går i prosesser og konkluderer. For jeg ser de rundt meg. Kjerringene. Sittende fast med kroknesa si i hver sin stubbe. Magre i sinn. De sitter fast med nesa, men klorer seg fast med magre, sterke hender. Eller små, lubne. Stubben har dype røtter, men intet bladverk. Ingen vekst. Ingen lysegrønne blader om våren eller kalde grener om vinteren som sparer sevjen. Er man fast er man statisk. Og med nesa i stubben ser du ikke langt. Men hva er så egentlig kjerringenes stubbe? Det kan være så mangt, men den har røttene sine dypt nede i frykten og makten. Stubben kan være en jobb kjerringa tviholder på for å oppnå status, en mann med tykk lommebok, en usedvanlig vakker kvinne (husk at kjerringer kommer i begge kjønn), et vakkert hus fra Bonytt eller hva som helst som holder fasaden.  Nå kan ...

Mormor hekler i hagen. Grønnsaksuppe på avkapp, varmt sjokoladesmørbrød, miljø og økonomi. Stavmikseren er utslitt, blenderen utslitt, jeg er bare litt sliten og vil lage min grønnsaksuppe. Kutter broccolistammen fra i går i skiver, gulrot, chili, ingefær, fersk koriander (med finhakket stilk), rødløk, hvitløk. Avkapp fra gårsdagens middag blir dagens suppe. Koker med vann og kokosmelk. Salt og pepper. Gurkemeie. Så var det jeg var avhengig av stavmikser eller blender. Inntil jeg kom til meg selv: "Hva ville mormor gjort?" Mormor på sitt lille småbruk ved elven i den trange dalen med hesjer og potetland - etterhvert alene med seks barn, ingen jobb (utenfor huset), brønnvann, utedo, lauget seg i badebalje på lørdag. Hva ville mormor gjort? Hun ville brukt potetstapperen. Så gjorde jeg nettopp det og suppa ble like god, om ikke bedre. Har vi gjort oss avhengige av tingene våre? Jobber vi for å betale for selvfølgeligheter vi ikke ante vi trengte to generasj...

Det regner grønt og ingen har lært meg at man skal vaske inni kjøkkenskapene. Ingen har lært meg at man skal vaske veggene og takene inne i huset mitt. Ingen har lært meg når huset skal males på utsiden og bilen poleres. Heldigvis. Det regner grønt og jeg har tent opp i vedovnen. Pus sover i sofaen ved føttene mine. Hvor kommer tankene fra? Jeg tenker og pus våkner, hopper ned på gulvet, plukker opp lekemusa si med tennene, hopper tilbake opp i sofaen til meg og presenterer sin bisarre lekemus med bjelle i magen for meg idet hun gjør en kollbøtte. Ta-da! Lekemusa er trukket med kaninskinn og jeg kan ikke lære pus at et slikt vesen vil hun aldri kunne støte på i en verden utenfor huset vårt. Der det regner grønt.  Mens pus gir opp å leke med meg fortsetter jeg å skrive på Macen og drikker av koppen min med økologiske havregryn, kokosflak, demararasukker og maldonsalt blandet ut oppløst opprørt i kokende vann med en bit bark fra kaneltreet. Tenk deg et kaneltre i kokende va...

Lansering Tønsberg Bibliotek Takk til LIV Forlag som valgte ut tre av mine tekster til boken "Vestfoldliv - Ville Vakre Våte Vestfold". Her fra lanseringen på Tønsberg bibliotek. Stas!

Ei kjerring, av norrønt kerling , er ei gift kone eller ei gammal kvinne av det breie lag av folket. Ordet seier noko om kjønn, samfunnslagslag og alder eller ektesapeleg status; for somme kan det ha ein negativ biklang eller bli oppfatta direkte nedsetjande. Wikipedia Vi har gjennomgått tiår med kvinnefokus og kamp for kvinners rettigheter.  Etter fokus på oppvaskhansker og kjoleforklær, zalo og salmiakk i en periode dukket Nora for alvor opp og Dukkehjemmet ble rokket ved. Kjerringa i det hjemmet var Torvald. Noen av oss vokste opp med sannheter som viste seg ikke å holde mål. Sannheter og illusjoner fra 60- og 70-tallet falt for mange i grus på 80- og 90-tallet da vi etablerte oss med barn og familie og forstod at vi var nettopp det: kvinner. For da angrep kjønnsrollene – eller naturen, vil enkelte påstå – oss i et bakholdsangrep vi ikke var forberedt på etter kjønnsfornektelsen i oppveksten. For enkelte av oss var det selvfølgeligheten som falt . Selvfølgeligheten...

Den glade amatør hva gjelder fotografering og det meste har vært på Senja. Nærmere bestemt i Gryllefjord. Der hvor himmelen ikke heter himmelen, men himmelhavet - dit du reiser når du forlater denne jord. Til himmelhavet. For en vakker tanke, tenker jeg - som har sjøsprøyt og ville fjell i genene. Som de fleste nordmenn har. Men jeg mener enkelte nyter det mer enn andre. Å se ravnen sveve langs fjellsidene, oteren leke på moloen, storskarven strekke hals og lette fra en bølge, eller majestetisk havørn bre vingene over gummibåten med oss på vei til en øde vik der kun enkle hytter står tilbake som minner over en bosetting som forsvant da båtene fikk motor. Kjenne vinden røske i deg på moloen en tidlig morgen og tygge tørrfisk til frokost. I Gryllefjord kan du bo godt på "Kaikanten", dra på Senjafestivalen under middnattsolen, gå i fjellet, reise på havet og bare være - og vær litt utenfor butikken om du er den som liker nye vennskap og en god historie.  Hørt: "Ka...

Katt og mus Ingen av ungene var det minste interesserte i mors forsøk på å vekke jaktinnstinktet deres på annet en orange gummiballer, gavebånd, søskens kroppsdeler eller mors hale. De var ikke modne for musejakt. Men for en introduksjon, Sara!

Jeg får alltid lyst til å reise på 17. mai. Kanskje det har noe med tog og bevegelse å gjøre, kanskje rømme, kanskje vårvindene fra sør lokker - kanskje det bare er noe i lufta jeg kjenner som gjør at jeg vil sitte på et fly i timevis til nye destinasjoner og lukter og opplevelser og nytelser og prøvelser. Som gjør at jeg kjenner dragningen mot Victoria Falls, for eksempel. The Falls. Hoppe fra en bro. Nyte en solnedgang fra terrassen på Victoria Falls Safari Lodge med beina på rekkverket og bøfler og elefanter på vei til vannhullet rett der nede. Og frekke apekatter på ver andaen min. Snuse inn lukten av afrikansk jord igjen. Til et glass kjølig hvitvin. Min dekadente side popper opp her..Kjenne dusjen fra fossene og spenningen på broen igjen før svevet inn i den totale frykten. Kjenne den digre hanelefanten som beveger seg der under meg. Spise kudu med hun som tar reisen som var planlagt en gang med maken, men som aldri ble noe av - nå er han borte og hun reiser alene. 70 år og mør...

Etter ett døgn kom 2 til! Kattunge nr. 4: Sara hadde trykkveer uten resultat i 3 timer. Hun fødte de første 3 uten problemer, men nr. 4 lot vente på seg. Mor og førstegangsfødende var meget sliten etter så lang tid med pressveer. Jeg gav henne 2 piller knust Pulsatilla D30 på tungen og lillepus kom etter 10 minutter. Glede. Fulgt av vidunder nr. 5 og så - hvile. Vi har kalt dem henholdsvis Pulsatilla og Perfect. Perfect er sistefødt og sky. Jeg skal lete fram et bilde av henne. Hun er vidunderlig vakker.

Fra venstre: Yin, Bolla og Py. Bolla mellom Py bakerst og Yin til venstre. Bolla refererer til at halve ansiktet er lyst fra pannen og ned og lillepus fremstår med en slags bolleklipp som gir flashback til tidlig 90-tallet og smågutter med bolleklipp. Mønsteret i pelsen er "marbled" som Sara. Bengal-genene er tydelige her. Vakker, vakker. Sara. Nydelige tegninger i pelsen.

Sara med Py og Yin Yin kom lett til verden. Sara er i sin egen moderlige verden med innoverblikk. Maler og føder, maler og føder. Yin har noe bredere striper en Py. Halve ansiktet er lyst - derav navnet. På bildet er Yin fremdeles fuktig fra mors liv. Mer glede!

Sara og Py den Førstefødte. Den førstefødte:  ankomst 14. april 2014 kl. 16.15. Med tungen først. Jeg har hørt om setefødsel - men tungefødsel? Jeg sverger - lille Py lå klar flere minutter med liten, lyserød tunge foldet som et kronblad der i åpningen mot verden. Smakte hun seg fram? Vil hun bli opptatt av å holde tunga rett i munnen? Tale i tunger? Vi venter i spenning.