s o r r y m u m

"Ranten", Eggedal i bakgrunnen. Kan vi glede oss til ullgenser og rimfrost? Trugetur i puddersnø ved fullmåne? Akebakke og snøhule? Sparketur og kjelketur? Bål under stjernehimmel? Hvitt lys som trenger inn i stua om morgenen etter det første snøfallet og barnslig glede? - DET SNØR! Kan vi bare glede oss til vinteren? Leke i snøen? Som ingen andre i verden? Det kan vi.

Toki Håndmatet med hestekjøtt og levende larver, ederkopper og kjærlighet. I Zimbabwe. Hvem har livets rett? Hvem bestemmer hvilke arter vi skal ta vare på? Har en løveunge større rett til livet enn en fugleunge? Etter åtte uker i Tokis liv er svaret nei. Om man skal måle det i kjærlighet og gleden det gir å  ivareta et liv - å redde et liv - er svaret nei.  Det var verdt å våkne opp om morgen til snatringen av en sulten fugleunge på rommet der han og broren Nice sov om natten når det var for kaldt ute. Tørke opp bæsj og bytte drikkevann. Sitte i timer i det store buret med dem for å sikre at de klarte seg sammen med de andre fuglene. Sikre at de fikk sin del av plassen. Den inderlige lykkefølelsen når det var tid for mat og to sultne fulgte meg løpende hele veien langs buret til døren og stilte seg opp med åpne nebb og tillit. Nysgjerrig napping i øyebryn og tydelig gjenkjenning. En lang hvil på hodet mitt.  "Ta-bilde-av-meg-da".