s o r r y m u m om kjerringer 2 - Troll eller kjerringa som reiste seg, eventyr, et dikt og fanteri

"Kjerringa mot strømmen". Illustrasjon: Carl Larsson

Det var en gang ei kjerring. Har man først sett på emnet "kjerringer" øker fokuset ytterligere. Man observerer, erfarer, går i prosesser og konkluderer.For jeg ser de rundt meg. Kjerringene. Sittende fast med kroknesa si i hver sin stubbe. Magre i sinn. De sitter fast med nesa, men klorer seg fast med magre, sterke hender. Eller små, lubne. Stubben har dype røtter, men intet bladverk. Ingen vekst. Ingen lysegrønne blader om våren eller kalde grener om vinteren som sparer sevjen. Er man fast er man statisk. Og med nesa i stubben ser du ikke langt. Men hva er så egentlig kjerringenes stubbe? Det kan være så mangt, men den har røttene sine dypt nede i frykten og makten. Stubben kan være en jobb kjerringa tviholder på for å oppnå status, en mann med tykk lommebok, en usedvanlig vakker kvinne (husk at kjerringer kommer i begge kjønn), et vakkert hus fra Bonytt eller hva som helst som holder fasaden. 

Nå kan det være jeg blander eventyr, men folkeeventyret "Dumme menn og troll til kjerringer" må med: 

Dumme menn og troll til kjerringer

Det var engang to kjerringer som trettet, så som kjerringer gjør iblant og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å kjekle om mennene sine, om hvem som var den dummeste av dem. Dess lenger de trettet, dess argere ble de; til sist var de nære på å komme i luggen på hverandre, for en vet det, at "ufred er lettere å yppe enn å vende, og det er vondt når vettet vanter". Den ene sa, det fans ikke den ting hun ikke skulle få mannen sin til å tro, når hun sa det var så, for han var så lettroen som trollene; og den andre mente på det, at om det var aldri så galt, så skulle hun få mannen sin til å gjøre det, når hun sa det skulle være så; for han var slik at han hverken kunne finne nål eller nøste.
"Ja, la oss prøve hvem av oss som kan få narret dem best, så får vi se hvem som er den dummeste," sa de da, og det ble de forlikte om.
Da så mannen kom hjem av skogen, sa den ene kjerringa: "Gud bære meg for deg! Det er da altfor ille, du er visst sjuk, om du ikke er feig."

"Det vanter ikke annet enn mat og drikke," sa mannen.
"Gud bære meg så sant!" skrålte kjerringa; "det blir nok verre og verre, du ser mest ut som lik i synet. Du får legge deg! Å, dette kan aldri vare lenge!"
Slik holdt hun på til hun fikk mannen til å tro han var døden på det nærmeste nær, og fikk ham til å legge seg, folde hendene, legge i hop øynene, og så strakte hun ham, la ham på likstrå og fikk ham i kisten; men for at han ikke skulle kvamme mens han lå der, hadde hun fått gjort noen hull i fjelen, så han kunne puste og kikke ut.
Den andre kjerringa, hun tok seg et par karder og satte seg til å karde, men hun hadde ingen ull på dem. Mannen kom inn og så dette apespillet.
"Det er lite hjelp i rokk uten hjul, men karder uten ull er bare kjerringtull," sa mannen.
"Uten ull?" sa kjerringa; "jo jeg har ull; men du ser den ikke, for den er av det fine slaget," sa hun.
Da hun hadde kardet fra seg, fikk hun rokken fram og tok på å spinne.
"Nei, dette går reint på ska'e," sa mannen; "du sitter jo og surrer og skjemmer ut rokken din, når du ikke har noe på 'n."
"Ikke noe på 'n?" sa kjerringa; "tråden er så fin at det skal andre øyne til å se den," sa hun.
Da hun var ferdig med spinningen, så bommet hun, satte opp veven, rente og spolte og vevde tøyet. Så tok hun det ut av veven, stampet det og skar det til, og sydde klær av det til mannen sin, og da de var ferdige, hengte hun dem opp på stabbursloftet. Mannen kunne hverken se tøyet eller klærne, men han var nå kommet i troen på at det var så fint at han ikke kunne se det, og så sa han: "Ja ja, når det er så fint, så er det så fint da."
Men så var det en dag kjerringa sa til ham: "I dag får du gå i gravøl, mannen i Nord-i-garden farer til jorda i dag; og så får du ha på deg de nye klærne." Jaha, han skulle gå i gravølet, og hun hjalp ham å få klærne på, for de var så fine at han kunne rive dem sund, om han skulle hjelpe seg sjøl.
Da han kom opp i gravølsgården, hadde de alt drukket både stivt og sterkt der; sorgen ble ikke større da de fikk se han med de nye kirkeklærne, skal jeg tro. Men da det bar avsted til kirkegården, og den døde kikket ut gjennom pustehullet, slo han opp hele latterdøra: "Nei, nå må jeg storle," sa han; "går ikke han Ola Sør-i-garden splittnaken i gravølet mitt!"
Da følget hørte det, var de ikke sene om å få lokket av kisten, og han med de nye kirkeklærne, han spurte hvordan det gikk til at han lå i kisten og pratet og lo, han som de holdt gravøl over; det var da likere om han gråt. "Gråt graver ingen opp av grava," sa den andre. Men hvordan de snakket da, så kom det for dagen at det var kjerringene som hadde stelt det til. Så gikk mennene hjem og gjorde det klokeste de noen tid hadde gjort, og er det noen som vil vite hva det var, så får han spørre bjørkefuten.

Vi kan vel tenke at kjerringene og gubbene var sammen om dette spillet.
MEN! Hva skjer når kjerringa med nesa i stubben tar spenntak, river løs nesa og ser seg om? Da setter kjerringjustisen inn. For "Kjerringa mot strømmen" - se hun er vanskelig å kontrollere, hun:

Kjerringa mot strømmen

Det var engang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang at det var ikke godt å være i lag med henne; mannen, han hadde nå slett ingen utkomme med henne; det han ville, ville hun støtt tvert imot. Så var det en søndag utpå sommeren at mannen og konen gikk ut og skulle se hvordan åkeren sto.

Da de kom til en åker på den andre siden av elven, sa mannen: "Ja, nå er den skjær; imorgen får vi til å skjære."

"Ja, imorgen kan vi ta på å klippe 'n," sa kjerringa.

"Hva for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller nå?" sa mannen.

Nei, klippe den skulle de, mente kjerringa på.

"Det er aldri verre enn lite å vite," sa mannen; "men du må vel ha gått fra det vesle vettet du har hatt og nå. Har du sett at noen har klippet åkeren, du," sa han.

"Lite veit jeg, og lite vil jeg vite," sa kjerringa, "men det veit jeg visst, at åkeren skal en klippe, og ikke skjære," sa hun. Det var ikke årøe om det, klippe skulle de.

Så gikk de bortetter og keiket og trettet, til de kom på broen over elven, like ved en dyp høl.

"De sier for et gammelt ord," sa mannen, "at godt redskap gjør godt arbeid; men det trur jeg nok skal bli en rar skur som de klipper med sauesaks," sa han. "Skal vi slett ikke få lov å skjære åkeren nå da?"

"Nei, nei - klippe, klippe, klippe!" ropte kjerringa, hoppet opp og klippet med fingrene etter nesen på mannen. Men i ilska aktet hun seg ikke, og så snåvet hun i en stokk-ende på broen og dumpet i elven.

"Gammel vane er vond å vende," tenkte mannen, "men det skulle være snodig om jeg ikke fikk rett engang, jeg òg."

Han la ut i hølen, og fikk tak i hårtoppen på henne, så vidt hun fikk hodet over vannet. "Skal vi så skjære åkeren?" sa han.

"Klippe, klippe, klippe!" skrek kjerringa.

"Ja, jeg skal lære deg å klippe jeg," tenkte mannen og dukket henne under. Men det hjalp ikke, de skulle klippe, sa hun da han tok henne opp igjen. "Jeg kan ikke annet tru enn at kjerringa er galen," sa mannen ved seg selv. "Mang en er galen, og veit det ikke, mang en har vett, og når det ikke; men jeg får nå friste en gang til likevel," sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før hun satte hånden opp over vannet, og til åklippe med fingrene som en saks. Da ble mannen storsint og dukket henne både vel og lenge. Men rett som det var, seg hånden ned under vass-skorpa, og kjerringa ble så tung med ett at han måtte slippe taket.

"Vil du dra meg ned i hølen til deg også nå, så kan du ligge der, ditt troll," sa mannen. Og så blei kjerringa.

Men da det lei om litt, syntes han det var ille at hun skulle ligge der og ikke komme i kristen jord, og så gikk han ned langs med åa og lette og soknet etter henne. Men alt det han lette og alt det han soknet, så fant han henne ikke. Han fikk med seg gårdsfolket og andre folk fra grannelaget, og de ga seg til å grave og sokne nedetter hele åa alle i hop; men alt det de lette, så fant de ingen kjerring.

"Nei," sa mannen, "det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for seg sjøl hun," sa han. "Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være annerledes nå heller; vi får til å lete oppetter og friste ovenfor fossen; kanskje hun har fløtet seg oppetter."

Å ja, de gikk oppetter og lette og soknet ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen det.


Og her kommer André Bjerkes ode til denne kjerringa i diktet "Kjerringa mot strømmen":


I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Jeg er fristet til å, for denne gangen, konkludere med at kjerringer har både humor og vidd. Men sitter de fast er de giftige. Om de har lagt seg selv i lenker eller om andre holder dem nede. De slår i blinde ut fra sin lille aksjonsradius der i kjerringskogen..og, ja. En skog av kjerringer må vi se mer på. En gang. Og vi skal løfte de kjerringene som river seg løs. Ikke drukne dem. Vi skal hylle dem og bære dem og lære dem. Jeg forstår ikke alltid hvem som er kjerringa. Vi har det alle i oss og tar vel rollen innimellom.

sorrymum