Gå til hovedinnhold

s o r r y m u m - en kvinne på reise

Nye venner. Foto: K.Udland

Det er advent og den mørkeste tiden i landet vårt. Vi forbereder oss og venter, og denne måneden vet vi hva vi venter på. Men noen av oss går rundt med en konstant følelse av å vente. Eller er det en forventning - om at livet skal legge seg til rette som det hele tiden var ment. Endelig. Sånn er bare ikke livet. Det er ingenting som er endelig før endelig er det slutt...man kan bli noe dyster i november, ja.


Nytt vennskap - med sjakalen Jackie. Sky og nysgjerrig.

Egentlig var planen å skrive om at det er helt greit for jenter og kvinner å reise alene. Alene til Afrika og Amerika og sånn. Til land som Zimbabwe og Tanzania og Nepal. Helt alene. Det vil si uten noen vi kjenner fra tidligere, fra før, ved siden av oss på flyet og på bussen og på toget frem og tilbake og rundtomkring. 

Vi skal bare huske på at alt vi ikke har gjort før er ukjent og potensielt skummelt. Helt til vi er der. Selv pakket jeg sekken og reiste 8 uker til Zimbabwe i våres. Alene. Alene helt til jeg kom frem der alle de nye vennene mine ventet på meg. I 8 uker skulle jeg jobbe som frivillig med skadde og morløse dyr utenfor Bulawayo. Være gardskjerring for løver og leoparder, fugler og apekatter, sjakaler og servaler. Hvor heldig kan et menneske bli her i verden.

Men:
"Skal du reise alene?"
"Hvordan tør du det?"

Mitt svar blir:
"Du fikk barn uten å vite på forhånd hvordan det var - hvordan turde du det - føde alene?"
"Du byttet jobb uten å vite hvordan det ville bli i den nye jobben - bytte jobb alene?"

Det er helt fint å reise alene. Når du kommer frem er du altså ikke alene lenger. Og det er fint med en reise i ny og ne mens man venter på at livet skal stabiliseres seg. Lage noen ventinger og forventninger underveis. Eller? God advent!

Hvem er du? Foto: K.Udland

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Old edition of Moby Dick by Herman Melville

Can anyone help me sort out which edition this is and if it is of any value?  Published by  Sampson Low, Marston & Co. Ltd . Quote:  PRINTED IN GREAT BRITAIN BY PURNELL AND SONS, PAULTON, SOMERSET,  ENGLAND. Moby Dick, or the Whale by Herman Melville Moby Dick or, The Whale is a novel by Herman Melville, first published in 1851. It is considered to be one of the Great American Novels. The story tells the adventures of wandering sailor Ishmael, and his voyage on the whaleship Pequod, commanded by Captain Ahab. Ishmael soon learns that Ahab has one purpose on this voyage: to seek out Moby Dick, a ferocious, enigmatic white sperm whale. In a previous encounter, the whale destroyed Ahab's boat and bit off his leg, which now drives Ahab to take revenge. Wikipedia Was Moby Dick a Real Whale? By Robert McNamara , About.com Guide The great white whale portrayed in Herman Melville's classic novel Moby Dick was fictitious. But remarkably, it was based on a real anima

s o r r y m u m meets the people - Piri from Aitu, Cook Islands - the bread changed everything

Piri on Rarotonga. "You can only appreciate so many mountains and beautiful lakes, sunsets and turquoise lagoons - then you have to meet the people ", a friend once said. And he was right. When travelling over time, as I did a year, your surroundings start to not give any meaning. You stop seeing and appreciating nature. Nature fatigue . Very interesting phenomena that can even make you sad and depressed. Pointing out the reason helped. I knew I had to meet the people, so I changed my focus. On Rarotonga, an island in the Cook Islands, I met Piri. In 2002. First at his coconut-tree-climbing show where we als where taught how to make a fire with sticks and to cook with hot stones in the ground. We all had to work together and it gave meaning. It  took us half a day to cook the meal. Piri making a fire. The stones were heated by the fire we made. Piri worked hard with dry moss and two sticks and we all gave shelter from the wind so he could nurture the fire. Piri work

s o r r y m u m på 60-tallet - melkespann, komper og laksedød - hva gjorde mormor?

1963 En vakker sommerdag på 60-tallet. Ikke alle kvinner stod på barrikadene og ikke hele tiden. Skulle vel ikke slutte å være kvinne? Skulle det ikke bare være greit å strikke ? Greit å melke ? Greit å slumre i sola i fluktstolen? I hagen med bena i nesten nyklippet gress. Grave tærne ned i gresset og kjenne kjøligheten fra svart muld. Snu seg og titte rundt stolryggen for å se hvem som kjører lastebil forbi. Kanskje er det storebror? Støver litt fra grusveien som er sommertørr, men det gjør ikke noe for det er sikkert to timer til neste bil kjører forbi. Lure på når bonden Isak inne i garden skal komme og hente de tomme melkespannene . Kanskje onkel rir forbi på hesten som ingen forstod hvorfor han kjøpte, men kanskje han bare elsket hester, Onkel Kåre. Kanskje er det tidlig ettermiddag og knaskje har de hvite syrinene nettopp avblomstret. De skal melke snart, skal de ikke? Kanskje de har ekstra melkespann i fjøset . Kanskje de bytter de tomme med med fulle spann av varm