s o r r y m u m - en kvinne på reise

Nye venner. Foto: K.Udland

Det er advent og den mørkeste tiden i landet vårt. Vi forbereder oss og venter, og denne måneden vet vi hva vi venter på. Men noen av oss går rundt med en konstant følelse av å vente. Eller er det en forventning - om at livet skal legge seg til rette som det hele tiden var ment. Endelig. Sånn er bare ikke livet. Det er ingenting som er endelig før endelig er det slutt...man kan bli noe dyster i november, ja.

Nytt vennskap - med sjakalen Jackie. Sky og nysgjerrig.

Egentlig var planen å skrive om at det er helt greit for jenter og kvinner å reise alene. Alene til Afrika og Amerika og sånn. Til land som Zimbabwe og Tanzania og Nepal. Helt alene. Det vil si uten noen vi kjenner fra tidligere, fra før, ved siden av oss på flyet og på bussen og på toget frem og tilbake og rundtomkring. 

Vi skal bare huske på at alt vi ikke har gjort før er ukjent og potensielt skummelt. Helt til vi er der. Selv pakket jeg sekken og reiste 8 uker til Zimbabwe i våres. Alene. Alene helt til jeg kom frem der alle de nye vennene mine ventet på meg. I 8 uker skulle jeg jobbe som frivillig med skadde og morløse dyr utenfor Bulawayo. Være gardskjerring for løver og leoparder, fugler og apekatter, sjakaler og servaler. Hvor heldig kan et menneske bli her i verden.

Men:
"Skal du reise alene?"
"Hvordan tør du det?"

Mitt svar blir:
"Du fikk barn uten å vite på forhånd hvordan det var - hvordan turde du det - føde alene?"
"Du byttet jobb uten å vite hvordan det ville bli i den nye jobben - bytte jobb alene?"

Det er helt fint å reise alene. Når du kommer frem er du altså ikke alene lenger. Og det er fint med en reise i ny og ne mens man venter på at livet skal stabiliseres seg. Lage noen ventinger og forventninger underveis. Eller? God advent!

Hvem er du? Foto: K.Udland